Debattinnlegg i Firdaposten 31.01.2020.

Det er et paradoks at naturvern og klima ikke er to sider av samme sak. Det er på tide vi begynner å snakke sammen, sier Olav Rommetveit i Zephyr.

Det har blitt skrevet mye om oss som driver med vindkraft, det siste året spesielt. Det som skjer i den offentlige debatten bekymrer meg. Folk blir tillagt motiver de ikke har og debatten hardner til. Enten er du mot eller så er du for. Det er svart eller hvitt – en tendens som sees i det offentlige ordskiftet over hele verden.

Jeg håper tilliten i det norske samfunnet vil bestå. Tilliten til at folk flest, også vi ingeniører som jobber med vindkraft, vil godt. Vi har tradisjon for å samarbeide i Norge, finne kompromisser og akseptable løsninger. Jeg håper dette også skjer med utbygging av vindkraft, for vi kommer til å trenge den mer enn noensinne.

Vi i bransjen må ta inn over oss den redselen mange føler. Det er ikke så rart når vi ser alle de påstandene som blir ytret. Det er bra å stille spørsmål og greit å være uenige, men det er farlig når argumentene ikke er basert på fakta. Det er krevende og utmattende å møte påstander om at Zephyr opptrer uryddig og uærlig i møte med lokale aktører. Til det kan vi si at vi er sterke tilhengere av lokalpolitisk medvirkning i behandlingsprosessen. Som et offentlig eid selskap er vi bevisst på ansvaret vi har for å legge til rette for god forvaltning og demokratisk involvering.

Veien er lang fra de første planforslagene til vedtak. Derfor har vi kontakt med både den administrative og politiske ledelse i vertskommunene for å forstå deres behov. Der er vi også åpne om hvilke grunneiere vi har hatt dialog med. Vår opplevelse er at møtene er konstruktive og positive. Vi har fortsatt kommuner som er stolte av og ser verdiene vindkraften skaper, også lokalt. Men det er ikke alltid lett å stå frem i dagens debattklima.

Det som virkelig gjør oss bekymret er at sjansen Norge har til å nå klimamålene i 2030, til å være en ledende produsent av fornybar energi og til å styrke konkurransefortrinnet til den norske industrien, kan glippe. Norge som har de beste vindressursene i verden, som har en lang og stolt krafttradisjon og evne til å ta i bruk naturressursene bør utnytte disse fortrinnene. Industrien vår som kommer til å trenge mye mer kraft i tiden fremover, kan bli verdens reneste. Det er et konkurransefortrinn vi så vidt begynner se rekkevidden av. Det viser blant annet veksten i langsiktige kjøpskontrakter for strøm. Forbrukerne etterspør varer som er produsert på fornybar energi.

Det er et paradoks at naturvern og klima ikke er to sider av samme sak i denne debatten. Det er et paradoks at vindkraft blir sett på som en større trussel for naturen enn klimaendringene.  Vi burde stått sammen for å finne løsningene.  Det er trist at noen tror vindkraften raserer norsk natur. Det er et veldig lite areal som potensielt vil være aktuelt for vindkraft i Norge. Og selv om all energiproduksjon innebærer inngrep i naturen, som også er tilfellet med vannkraften vi er stolte av, er det svært strenge krav til hvor og hvordan man kan bygge.

Vi er heldige i Norge. Vi er blant dem som trolig vil merke minst til klimaendringene og vi har enorme olje- og gass-forekomster som har gjort oss rike. Samtidig har vi vannkraften og de aller beste vindressursene i verden. Vi har teknologien, kunnskapen, et stabilt politisk system og gjensidig tilliten til samhandling og fornuftig forvaltning i samfunnet. Hvis ikke vi skal kunne klare omstillingen, hvem da? Nå må vi begynne å snakke konstruktivt sammen og finne løsninger.